I 1946 mottok en gammel mann som redigerte et magasin i Buenos Aires et manuskript fra en ung mann han aldri hadde møtt. Historien handlet om en bror og søster som bodde i et hus som sakte ble overtatt av noe de ikke kunne se. De kjempet ikke imot. De ryddet ett rom, og så ble et annet rom ikke deres. De lagde middag, og så ble kjøkkenet ikke deres. De så aldri hva som tok huset. De visste det bare gjennom rommene de ikke lenger kunne gå inn i. Den gamle mannen leste den én gang og publiserte den umiddelbart. Han kjente igjen tingen i historien fordi han hadde brukt hele livet på å skrive om det samme fra den andre siden. Han skrev om labyrinter. Den unge mannen skrev om hus. De skrev begge om arkitektur som inneholder mer enn det arkitekten hadde tenkt. Den unge mannen var Cortázar. Han visste ikke at den gamle mannen ville publisere ham. Den gamle mannen visste ikke at den unge mannen ville bli den andre halvdelen av en litteratur som ingen av dem kunne ha bygget alene. Huset var allerede i ferd med å bli overtatt før noen av dem kom. De skrev bare ned det de fant inni.